Ann Karin – en pioner i Haugesunds gater

Det finnes historier som ikke roper høyt, men som likevel setter spor. Historier om mennesker som bare gjorde jobben sin, men som, uten å tenke over det, åpnet dører for alle som kom etter. Ann Karin Lohne er en av dem. Hun tok sine første skritt som trafikkbetjent i Haugesund på 80‑tallet. For henne handlet det mest om å få hverdagen til å gå opp, om ansvar, arbeid og barna hjemme. For resten av oss ble hun noe mer. Hun ble en som brøytet vei i en tid der slike roller for kvinner var uvanlige, og der blikkene kunne være skarpere enn vintervinden i sentrumsgatene.

I dag er det helt naturlig å se både menn og kvinner i uniform i Haugesund. Vi har en helt lik fordeling, og ingen hever et øyenbryn av det. Slik var det ikke da Ann Karin begynte. Hun var alene i sin rolle, og hun bar den med en styrke, en verdighet og en stahet som gjør at historien hennes fortjener å bli fortalt.

Da Ann Karin begynte i jobben som parkeringsvakt, som det het da, var det egentlig litt tilfeldig at hun havnet akkurat der. Hun jobbet ved Taxibua da en mann hun kjente hos Kemneren, som den gang hadde ansvaret for parkering i byen, nevnte at de trengte folk. «Du burde søke,» sa han, og med både ansvar og aleneomsorg for barn hjemme, betydde muligheten mye. Prosessen gikk raskt; et intervju, og så var det oppstart og ute i gatene i Haugesund som byens første kvinnelige parkeringsvakt.

Folk rundt henne ble nok litt overrasket. Kvinner i slike roller var jo ikke hverdagskost, og jobben bar kanskje preg av en tid der forventninger til kjønn var langt mer rigide enn i dag. Men Ann Karin trengte en trygg inntekt, og hun tok jobben med alvor, stolthet og en bemerkelsesverdig styrke.

Arbeidsdagene hennes var manuelle og aktive. Hun gikk rundt i sentrum, fulgte med på trafikken og parkeringsplassene, skrev giroer for hånd og la dem på bilene. Hun tømte parkometerne, som ofte var tunge av mynter, ikke akkurat en lett jobb i seg selv. I starten hadde hun verken uniform eller praktiske arbeidsklær. Hun gikk i høyhælte sko, skjørt og kåpe, nesten som en flyvertinne, noe som både var upraktisk og kaldt, spesielt om vinteren. Likevel holdt hun seg alltid velstelt. Hun visste at som kvinne ville hun bli vurdert på både kompetanse og utseende, og hun ville ikke gi noen en unnskyldning for å redusere henne.

Det var nemlig ikke alltid enkelt å være kvinne i dette yrket på den tiden. Kommentarenes art sier sitt: folk kunne hakke på henne for alt fra leppestift til hårfrisyre. Hun ble møtt med holdninger hun aldri hadde trengt å håndtere i andre jobber. Det var episoder som var krevende å stå i, og noen var direkte ubehagelige. Hun ble slått. En gang ble hun til og med drapstruet. Det førte til avisskriverier og en uro som kunne satt hvem som helst på prøve. Men Ann Karin ga seg ikke. Hun sto i det, også når det blåste som verst. Hun fortsatte å gå gatene som en fagperson med stolthet i arbeidet.

Da hun etter hvert fikk uniform, merket hun en forskjell. Folk møtte henne med mer respekt. Hun ble tatt mer seriøst. Uniformen ga autoritet, men styrken og verdigheten hun bar på, hadde hun hatt hele tiden. Hun ble sett av Ali Kaffe, og snart figurerte hun også på reklameplakater rundt om i Norge og ikke bare i sentrumsgatene her i Haugesund.

Arbeidsmiljøet var preget av tidens formelle tone. Kollegaene tiltalte hverandre med etternavn, og det var ikke alltid like lett å føle seg inkludert som eneste kvinne på kontoret. Det kunne være ensomt innimellom, men Ann Karin gjorde jobben sin med en ro og profesjonalitet som satte spor, både for dem som møtte henne og for dem som kom etter.

Når hun ser tilbake nå, er det tydelig at hun var en av de som banet vei for andre kvinner. Det var ingen stor likestillingsbølge i ryggvinden den gang, ingen utdanninger og strukturer slik det er i dag. Hun gikk foran med mot og utholdenhet, uten å kalle seg pionér. Men det var akkurat det hun var.

Mye har forandret seg siden den tiden. Haugesund har utviklet seg, tiden har gått, parkeringsbransjen er profesjonalisert, utdanningsløpene er bedre, og kvinner er i dag helt naturlig representert i yrket. Det er en helt annen hverdag enn den Ann Karin møtte i høye hæler og kalde vinterdager. Nettopp derfor teller historien hennes. Den viser hvor langt ting har kommet, og hvor mye det betydde at noen stod i det før strukturene var på plass.

Når Ann Karin blir spurt om hva hun er mest stolt av, svarer hun enkelt og sterkt: «At jeg stod i det.» Og i de ordene ligger hele historien om en kvinne som holdt hodet høyt, møtte utfordringer med rak rygg, og var med på å endre bildet av hvem som kunne gjøre en slik jobb.

Hun gjorde en viktig jobb for byen. Men hun gjorde mer enn det: hun viste vei. Hun viste vei for de andre kvinnene som skulle komme etter henne. I dag har vi ikke bare likt antall kvinner og menn i Haugesund Parkering, kvinner er også godt representert i hele Norge, både i gatene og på kontoret, og i dag finnes det til og med egne interesseorganisasjoner for kvinner i Europa som jobber med parkering. For at parkeringsbransjen skal ha kommet så langt, må noen ha gått i bresjen.

Så tusen takk, Ann Karin, for det du gjorde og det du gav. Du er en pioner.